Noen ganger håper jeg skikkelig at noe skal gå i orden. Så mye at jeg frykter nederlaget om det ikke blir sånn, fordi jeg har sett for meg at det blir som jeg håper. Fordi håpet er så levende.
Med Asperger, den gjennomgripende utviklingsforstyrrelsen men med både språk og stor intellektuell kapasitet, er det ganske vanlig har jeg inntrykk av å ha mål man vil nå, og når man ikke greier dem, føler man kanskje at en selv har mislykkes. Denne svart-hvitt-tenkingen da, miste nyansene.
Men det er fint å ha noe å strekke seg mot. Så selv om det kan bli litt vondt noen ganger, velger jeg å håpe på håpet. Det gir meg en mulighet til å se lyst på noe.
Jeg lyser, og det er november. Tenk på det, på vei inn i en helg der jeg i alle fall kjenner meg sårbar. Da kan det være fint å opplyse hverandre, ta vare på, skinne litt for dem man er glad i. Og seg selv?
Jeg har nytt anheng i sølv. Det heter Planet, passer for en alien som meg? God helg, vi hører alle til, på den ene eller andre måten, i universet, håper jeg.
aspergerinformator.com 