En kollega i går, jeg roste henne. Gav et kompliment. Rett fra hjertet, jeg er hjertelig sånn. Og legger lite i mellom fingrene. Ei heller pynter på sannheten, slik en kan pynte seg med vakre smykker eller sminke eller fine klær og være en annen, kanskje keiseren. Men nok om det, poenget var reaksjonen. Hun ble jo glad, og takket og sånn, med å fortelle om handelen. Det syns jeg var hyggelig å oppleve. Men det fikk også frem forskjellene. Hun hadde vært på Zizzi, og Zizzi lager klær for mennesker som passer i store størrelser. Jeg passer ikke inn, og jeg smilte så tappert jeg kunne, prøvde å ikke avsløre kløften jeg kjente på, skillet mellom henne og meg. Jeg vil jo være en del av fellesskapet og ikke bry meg om sånne bagateller. Det spiller jo ingen rolle om man er small eller stor. Man kan være super, i alle former. Jeg trenger ikke være mindreverdig, selv om jeg er mindre.
Jeg deler også handleopplevelsene mine. Jeg har nye sko, nytt belte og nytt skjørt. Alt i merket Levis. Jeg henger meg av og til opp i spesifikt uttrykk, og nå har jeg blitt veldig glad i looken til Levis. Belte er grønt og med skyvemekanikk, som passer omtrent alle, uten huller som må treffes. Men beltet er onesize så det er ganske langt. En kollega sa det var veldig fint, men langt, og jeg sa jeg kan vokse i det for å være litt humoristisk og ikke fokusere på noe trist eller sykt. Hun, som jeg liker veldig godt, sa: Jobber du med å vokse? Jeg måtte innrømme at jeg ikke gjør det. Men jeg jobber med å leve så godt jeg kan, og plagg som holder buksa på, er kjekt å ha. Vi vil vel ikke tas med buksa nede, noen av oss (jeg ler mens jeg skriver dette, og jeg er så utrolig takknemlig for denne kollegaen, hvordan hun støtter og bryr seg, men aldri går over streken eller invaderer. Jeg føler meg jevnbyrdig. Takk!;
Jeg har også en ny ring, som jeg har ønsket meg lenge, og som tok en del uker fra jeg bestilte, til den var ferdig. Den kom i posten i går, håndemaljert av norsk smykkeprodusent. Den er blå, og er en sommerfugl. Kanskje kan jeg være en postisiv sommerfugleffekt, i noe eller for noen? I går, føltes det sånn. Stemmen min ble ikke hørt, men jeg våget. Å si at det var feil, når en person sa noe som ikke er riktig om mennesker med Asperger og autisme. Det gikk så langt at jeg fløy ut i garderoben og gråt, men den vakre, omtenksomme sjelen fant meg og jeg fikk vist: det er ikke sant. Jeg opplyste og hun lyste opp dagen min, fra det mørke til det mer skyfri. En problemfri time fortsatte, der vi alle arbeidet meget effektivt. Innlegget fortsetter under bildet.
Og mens jeg planlegger slike ting som gjør at jeg føler litt hverdagsglede når jeg henvender meg til andre, altså at jeg føler jeg ser litt mer ok ut, har jeg ord i hodet. Jeg leker og tuller med ordene, de tar for, og blir fortellende. Jeg er et skrivende menneske. Ikke bare i det vonde og mørke, men også i de små tingene som får en til å smile. Tanta mi som blir glad når jeg ringer. Arbeidsplassen som bestiller en genser som skal passe til meg. Venninnen min som sender en elektronisk klem. Jobben jeg mestrer, hvordan fruktkurvene får eksakt riktig vekt. Hvordan bananene er både i lange baner i hver sine kurver på rullebåndet, og halvmåner jeg beundrer mens jeg veier druene – og aldri blir full. Av meningsløshet. For det er mening i de små ting.
Så jeg jobber ikke med å vokse. For det greier jeg ikke. Og jeg jobber ikke med å ikke bry meg om hva andre mener. Men jeg jobber med å legge merke til også det gode folk sier, og hvordan vi kan samarbeide og nå større og mindre mål, mestre oppgavene, være bærekraftige.
aspergerinformator.com 