Jeg trenger ikke vinne, men jeg må kunne fortelle om en kamp jeg har kjempet. Mennesket mot systemet, men også mot seg selv og så for seg selv. Det er som å gå på veien, innimellom falle ut i grøfta, men hele tiden fortsette å gå. Aldri stoppe å gå, med målstreken der fremme. En linje å gå mot. Noen ganger løpe. Hoppe, av glede.
Når man møter nederlag, og ikke får til det man vil, har man ulike måter å takle det på. Mine er nok ikke alltid sunne, men det tror jeg mer handler om at det er sånn jeg har det. Jeg har det vanskelig. Og da er en del av vanskelighetene mine det selvskadende og usunne. Det er ikke det at jeg ikke tåler motgang, jeg tåler det veldig godt, men det er det at jeg aldri er helt i medgang. I meg selv. Fordi jeg ikke er utrustet for en helt alminnelig og rasjonell fungering, på en måte. Om jeg skal forsøke forklare meg.
Men i det urasjonelle, ser jeg humor og får humør. Jeg har et skråblikk. Og jeg kan få andre til å le, med meg. Kanskje litt av meg også, men jeg føler alltid at vi på en måte er en del av noe større. At lille meg, når dere får le med meg, er noe som regnes med i livets spill, hører hjemme på banen. Som Trygve Skaug skriver, livet er en kamp, men ganske ofte er det hjemmebane.
På hjemmebane, blir jeg heiet frem. Også når jeg taper. Både livets mening og mitt eget ansikt. Så, reiser jeg meg igjen, klar for neste kamp, og seiersdans. Dans med meg, dukka mi (om jeg trenger en trøst, til jeg vokser inni meg igjen og takler voksenlivet mer eller mindre).
aspergerinformator.com 