Det er fredag, desember, kuldegrader, advent, hvitt, lilla lys… og mye lyser i det mørke. Både rent fysisk, men også for hvordan det kan være inni meg. Det er lettere å holde seg på beina og ikke ramle på «glatta» når man har mål og happenings en stund framover, sammen med at jeg har jobben som er fast inventar i min hverdag. Jeg sitter ved både stol og bord, og står på pinne uten å havne på slakterbenken. Jeg er verdsatt, og takknemlig.
Apropos glatta, går jeg litt forsiktig når ejg går tur. Jeg er redd for å falle, for jeg trenger å gå turene mine og om jeg brekker lårhalsen eller ryggen eller hva som verre er, blir jeg jo stasjonert hjemme. Og det går ikke, jeg har en jobb å gjøre! Hehe. Men altså, jeg er vedvarende alvorlig benskjør, så jeg er nødt til å gå varsomt. Og jeg kan nok aldri stå slalåm eller snowboard igjen, kanskje er det ikke så lurt med langrenn eller skøyteisen heller. Men jeg virkelig liker å være isprinsesse! Innlegget fortsetter under bildet.
Jeg har på meg boblebukse også, når jeg går tur, som om jeg skulle base i snøen! Det er godt å respektere seg selv og sine behov, og tilpasse seg, slik at man fungerer. Og når jeg kler meg godt, blir jeg ikke så kald, og tåler mer både fysisk og psykisk. Blir mer utholdende og tålmodig, på en måte.
Stikkordet er altså tilrettelegging og tilpasning. Finne små ting i hverdagen, som får hverdagen til å funke. Snøen blir melis, søt og god førjulstid ønskes til alle… hørte nissen det?
aspergerinformator.com 