Jeg er en ganske godhjerta person. Tror jeg. Men jeg har som jeg har skrevet om mange ganger før, et ganske rigid og annerledes forhold til balanse – og følelse av rettferdighet. Det er ikke så lett for meg, hvis det ikke er balanse.
I år, har jeg lest, via en skikkelig kul facebookvenn jeg har hatt i en årrekke, at det har skjedd en veldig fin ting på Finn. Når det gjelder julehjelp. Det er enda fler som tilbyr, enn som trenger (offentlig da). Og det er jo supert!
Men så tenker jeg jo, jeg kunne jo kanskje bidratt. Vært en sånn god hjelper til jul. Gitt bort noe jeg ikke trenger eller bruker. Gitt en gave til noen som ikke får så mange. Bidratt med noe.
Og da er det jeg går i vranglås. Jeg kan finne på å åpne for eksempel Goodify-appen og se om noen søker noe jeg kunne gitt, men så føler jeg plutselig at det er urettferdig. Hvorfor skal noen som kanskje ikke har budsjettert så godt, få av det jeg har kjempet for?
Selvfølgelig er de tankene helt på tryne. Alle fortjener en hjelpende hånd, og det er ulike grunner til at man plutselig står litt mer på bar bakke.
Likevel, ser jeg likevel at jeg selv ikke er så flink til å gi noe da, når jeg VET at det er enveis. Men det er jo rart, for jeg liker jo så godt å glede andre, og å glede andre er jo største gleden man kan ha osv.
Uansett, jeg skammer meg litt over dette da. At jeg skjønner at noen ønsker noe, jeg kunne gitt, også kan jeg likevel ikke gi det. Sånn psykisk. Fordi det låser seg i meg og jeg får oppheng og ikke klarer roe meg ned igjen, uten å så bli sint på meg for det jeg har gitt bort også.
aspergerinformator.com 