Det er den tiden av året, som jeg minnes min farmor. Hun hadde bursdag 16. desember. I dag. Og jeg smiler, for jeg vet vi hadde hatt det fint sammen i dag. Om hun var her. Og jeg tror hun hadde smilt også, og sagt: Nå har vi det hyggelig dere, om hun ble litt for sliten. Alle har sitt språk. Det gjelder å forstå dem.
Når noen går ut av tiden, som min farmor gjorde i 1998, over nitti år gammel, blir man bevisst på at livet ikke er evig. Jeg ba noen ganger Gud eller hvem som finnes, om at familien min skule leve 450 år, sånn at jeg ikke behøvde å være redd for å miste blant annet mamma, pappa og farmor. Jeg fikk se realitetene ganske raskt, døden er en del av livet.
Likevel må ,man leve som om livet er her. Hvis ikke er det jo døden som blir alt, og hvorfor være her da? Om man ikke kan benytte seg av hverdagene? Men det er nok stikkordet. Sette pris på hverdagene.
Jeg mener ikke at man skal være optimistisk til alt, og lykkelig hele tiden. Jeg mener bare, at jeg må prøve å ikke bekymre meg så mye. Og våge å tenke litt på at jeg også har en plass her i livet, som jeg må fylle, så godt jeg kan.
Jeg fyller den ikke perfekt. Og jeg har huller i livet mitt. Og jeg har også negative behov, som er krevende for samfunnet og helsevesenet. Men jeg håper, at jeg er verdt å ha her. I blant oss. Likevel. Og i dag, vil jeg tro litt på at mennesker er glad i hverandre. Og trenger hverandre. Slik jeg lyste for farmor, og farmor skinner i øynene mine i dag. Hipp hurra!
aspergerinformator.com 