Når man er underlagt tvunget psykisk helsevern, kan man føle seg umyndiggjort, ydmyket og overkjørt. Jeg forstår at jeg ikke kan bestemme alt selv, fordi jeg kanskje ikke klarer å velge et liv som er trygt nok. For at jeg kan leve det. Men jeg ser hva jeg trenger, og hvordan jeg må leve for å få lov å leve, på en måte.
Og da, er det viktig at vi samarbeider. Og at jeg også blir forstått, når skoen trykker for hardt. Jeg må få være med å sette målene. Vi må være enige om rammer, siden jeg er bildet som prøver å passe inn. Og selv om ikke det nivået jeg trenger, kanskje er optimalt eller 100 prosent friskt, er det slik jeg kan stå i det. Per nå.
Og da håper jeg, at hjelperne mine over tid nå vil la meg leve, ikke endre, overkjøre, vedta og styre så jeg ikke greier. De må ikke legge lista så høyt at jeg ikke når opp, blir overveldet og dukker under. Jeg håper at jeg får ha en hånd med i laget, når de har fingrene med i spillet vårt. For når vi samarbeider som best vi kan nå, klarer jeg veldig mye av hverdagen min, og det er fint. Det handler nemlig om autonomitet.
Jeg tenker at dette ikke er en kamp der noen skal vinne eller tape, men en kamp og spill som skal få pågå, med fine heiarop og trygge dommere, gode trenere og pålitelige utøvere. Som på hjemmebane, som Trygve Skaug har dikt om. Her er vi. Nå?
aspergerinformator.com 