Så var vi her, alle sammen. Og noen mer malplasserte enn andre. Jeg kan kjenne meg litt som sommerfuglen i vinterland som Halvdan Sivertsen sang om, selv om jeg er helt norsk og tilsynelatende «hjemme» her i Norge.
Med autismen min, har jeg nok følt litt på annerledesheten uten å klare å sette ord på hva det er med meg. Og det er jo kanskje litt ikonisk morsomt da, siden en del autister er uten språk, det at dette annerledes ikke har ord for meg.
Jeg husker en følelse fra jeg var barn. Et lite barn, på matbutikken Lisa, som i nyere tid har blitt til Mega, som igjen kanskje har blitt en eller annen annen versjon av Coop. Noe Extra? Det var nok avsporing, det jeg skulle skrive, var at jeg gikk der med pappaen min. Vi skulle handle, jeg tror det var en fredag ettermiddag. Vi skulle nok ta helgehandel, og imens vasket mamma huset helgefint.
Mellom reolene, hang jeg på handlevognen og snakket. Pappa var og fant ting vi skulle legge i kurven og kjøpe med oss hjem, men det var andre jeg tenkte skulle få høre stemmen min. Stemmen min snakket et fantasispråk, for jeg ville at de andre skulle forstå at jeg snakket utenlandsk. At jeg var annerledes der jeg gikk, slik jeg følte meg. I meg.
Som voksen, tenker jeg litt på dette bildet av meg selv i butikken. Eller kanskje jeg kan se på det som en videosnutt, med lyd på og. Jeg kunne umulig blitt forstått, men trengte jeg det? Trengte jeg kanskje bare å bli godtatt slik jeg kjente meg?
Å være fremmed eller ha fremmedfrykt. Jeg tror alt handler om identitet og tilhørighet, på en måte. Flettet fint sammen nå i jula, minner og nåtid, jeg minnes og gledes, griper dagen og lar meg gripe. Fordi, jeg syns det er greit at noen får vite hvem jeg er nå som jeg vet meg om det selv, jeg gjemmer meg ikke lenger like mye, prøver ikke kamuflere meg med et ukjent språk. Jeg er her, og skriver nesten rett frem.
aspergerinformator.com 