I pandemi-tid, ble mottoet Alt blir bra tydelig, og illustrert av følgesvennen regnbuen. Jeg tenker ofte på det, og smiler litt, mens jeg sender regnbuer i Messenger og på SMS, for eksempel.
Jeg vil likevel nyansere, ALT blir ikke bra. Men jeg lærer meg å leve med litt av det som ikke er så bra godt nok til at livet føles ganske ålreit likevel. Som om jeg kom fra regnbuen, med en skatt, og at den skatten er å få lov å være menneske.
Hvem er jeg, som menneske? Hva kan jeg? Hva bærer jeg på? Hvilke tradisjoner holder jeg på? Hvilke går jeg bort fra, hvilke nye veier tar jeg? Slike spørsmål kan man stille seg. Jeg tror det handler om identitet og kultur, og i en kombinasjon av det man kommer fra og det unike man er i seg selv. Et samspill. (Innlegget fortsetter under bildet.)
Jeg spiller på lag med litteraturen. Og noe hører jeg på som musikk. Som igjen inspirerer mens jeg får samlet meg. Jeg skriver stort sett med musikk på, da får jeg liksom samlet meg. Mens jeg skriver dette, synger Anne Grete Preus Amatør, i min Spotify (det abonnementet jeg faktisk synes virkelig er verdt de 119 kronene hver måned).
Jeg tror livet handler mye om team. Det å samarbeide. Også når jeg føler livet er litt mye og jeg legger meg i sengen før jeg pleier og bare vil forsvinne, er jeg takknemlig for at noen bryr seg som meg. Og at jeg kan spørre om enkle ting, som hva klokka er, til jeg igjen funker helt og er klar for å gå inn i neste dag. Mot neste fargerike mulighet, jeg lyser gult og rosa, med ny genser på. Hjemmestrikka, masker av kjærlighet…en scene åpner seg i meg.
aspergerinformator.com 