Det nye året er her. Man er ofte redd for å miste fotfestet, når man er så avhengig av kontroll og forutsigbarhet som meg. Men jeg er også redd for å gå glipp av hele livet, redd for å ikke regnes med i noe som helst. Mens jeg fortsatt er her. Innlegget fortsetter under bildet.
Jeg tror alle mennesker, mer eller mindre, trenger å høre til. Vi kan velge oss bort og trekke oss tilbake, men det føles mest ålreit om man har valgt nettopp det selv. Det er ikke godt å være ensom og ikke kunne ta kontakt med noen, hvis man skulle føle behovet.
Jeg er heldig på mange måter. Selv om jeg kan være rigid og vanskelig, har jeg et nettverk som stiller opp. Det er jo de «profesjonelle» hjelperne mine i hverdagen, men det er OGSÅ personer som liker meg, i alle fall tilsynelatende, uten å få betalt for å være sammen med meg. Det er familie og det er venner og det er felles fotointeresserte i fotoklubben og det er kollegaer på jobb. Jeg er her, og jeg hører kanskje til. Innlegget fortsetter under bildet.
Så jeg tenker litt på det, at selv om det kan være skummelt å være sammen med andre, vil jeg ikke velge det helt bort. Jeg vil få være med. Det var vondt da jeg var ungdom og ikke passet inn og delvis ble mobbet og utestengt. Og da jeg stod på bussholdeplassen og så på at de andre klemte hverandre, fordi det ikke var for meg. Jeg var liksom ekkel, og visste heller ikke hvordan jeg skulle få det til.
Jeg er fortsatt litt utilpass og engstelig for kroppskontakt, men jeg setter pris på om noen faktisk VIL gi meg en klem. Nå setter jo koronasituasjonen klemmer litt på vent, men man kan liksom føle litt at folk vil klemme en gjennom ord og uttrykk også.
La meg uttrykke meg slik: Ta meg med, jeg tar sjansen. Dere er verdt det, for meg.
aspergerinformator.com 