Jeg tenker ofte på det som er viktig. Altså, prøve å holde fast i det som er viktig når små detaljer vokser seg store og kan finne på å velte meg. Da må jeg liksom holde meg fast, plante beina på jorda. Som hesten går, og jeg vil vandre i hestens lykkesko.
Det gjør jeg i dag, via telefon, etter at vi feiret hos meg i går. En person som er spesielt viktig for meg, har bursdag i dag! Og jeg har valgt livet i dag. Å holde meg frisk nok til at vi kan være sammen i disse tider, også når det blåser litt i hodet mitt i hverdagen. Jeg husker da på menneskene som betyr mye for meg. Og jeg vil være her, mer.
Jeg har også materielle ting å gripe fatt i for å holde meg på beina, alt fra MacBooken og kameraet til små smykker som symboliserer noe. Kanskje jeg skal ta på den lille hesteskoen i sølv i dag? Og i tillegg til det, har jeg skolen på trappene og arbeidet still going on. Som er bærebjelker i hverdagen min.
Da jeg var på sykehuset, noen av de årene, hørte jeg en del om den blå hesten. Om å tro på den blå hesten. Det ble viktig for meg. Jeg tror på at ting som kan virke umulig, kan bli litt mer mulig. Med tid og hardt arbeid, omsorg, medmenneskelighet, og å kjempe selv og å stå sammen. Vi vandrar saman, er også en setning jeg har i hodet av og til.
I dag går jeg med hesten og vil stryke mammaen min som fødte meg for 38 år siden om to dager i dag, over manen, jeg mener håret. Gratulerer til alle som fyller år i januar.
aspergerinformator.com 