Linjert

Jeg er veldig glad i å skrive. Da finner jeg struktur. Samtidig blir jeg med strukturen fri. Jeg får mulighet til å sveve mellom linjene. Ord blir bilder blir kunst, blir uttrykk, blir språk, blir kommunikasjon.

Når man er på autismespekteret, kan man av og til oppleve å bli misforstått fordi andre kanskje har et annet perspektiv. Ikke tenker på samme måte, og uttrykker seg annerledes. Men når vi møtes i skriften, kan det fungere bedre har jeg opplevd. Da har jeg fått tid til å formulere meg, kanskje tenkt gjennom både hva jeg vil si og hva andre ønsker å vite.

Samtidig kan folk like å lese en tekst, en fortelling, et dikt – uten å trenge å forstå akkurat hva jeg har tenkt med det jeg skriver. Det er det som er skrivekunst, med rom for egne opplevelser og tolkninger. Jeg blir forfatter, lesere blir publikum. Det kan være veldig fint, når jeg kjenner meg litt ensom, å dele øyeblikk i tekst og gi tekst videre.