Mange ganger, har det nok slått meg. At jeg har mistet mange år. Til noe vondt og vanskelig. Og det vonde og vanskelige er egentlig meg selv. Jeg mistet utdanningen min, fullføring av den. Jeg mistet ungdomstiden fra student og fremover. Jeg mistet det å oppleve å stifte familie.
Men jeg har funnet meg igjen. Under speilet, under det vonde, slår jeg fine sprekker i dag. Sprekker med grobunn. Og håp. Som får vanntilførsel og mulighet til å vokse/holde seg i live. Følelsene, og mennesket som bærer dem. Utifra alt dette, springer ei elv å speile seg i.
Og langs med elva, kan man få napp. Fiskene spretter, en glad laks. Og jeg skriver, med metaforer og bilder, et liv jeg vil lære meg mer å kjenne. Jeg blir ikke ekspert med det første, men jeg kan kanskje kjenne meg som en forfatterspire, og sånne, de kan finne seg en plass på hylla.
På øverste hylle, velger jeg deg. Og deg. Som kan støtte meg, og være en del av livet mitt. Jeg er ikke bare ensom eller utstøtt, i utenforskap. Jeg er også en del av fellesskapet og samfunnet. Takk, for at jeg får skrive og være meg. Denne jeg får masse fine input også, blant annet gjennom å lese. Kanskje er jeg en leseløve som kan brøle, de tidspunktene eller situasjonene jeg er litt redd og trenger å beskytte meg i den sosiale jungelen, eller i dypet av meg selv, for eksempel.
aspergerinformator.com 