Noen tenker på de som ikke er så utadvendte som surpomper. Litt misforstått som regel, riktig nok. Men om man kanskje ikke hilser eller smiler, kan man jo virke litt sur. Kanskje er man redd, eller skjønner ikke det at det er forventet at man skal hilse der og da.
Når jeg er redd, kan jeg bli litt sint. Og da kan jo noen tro jeg er sur. Og sint, som jeg jo var. Men jeg er ikke det, egentlig. Jeg er bare litt ubekvem på en måte. Og siden jeg er så nøye på detaljer, presisjon osv., blir det lett til at jeg henger meg opp om noen formulerer seg litt «feil», som kanskje bare er upresist eller en slang jeg tar bokstavlig.
Men ofte, er jeg sett på som veldig glad. Gladere enn jeg kanskje kjenner meg. Det er min måte å være i verden på! Altså, jeg smiler. Og jeg klarer ikke å slutte å smile.
Heldigvis, gjør det andre noen ganger glade. Da jeg var barn, gikk jeg faktisk rundt og smilte til fremmede, for eksempel til en gammel dame, fordi jeg tenkte, at da kanskje jeg spredde glede.
Jeg vil gjerne være en geldesspreder. Jeg tok bilde av statuen av Leif Juster, og på sokkelen stod tittelen Gledesspreder. Som han var.
Men vi mennesker er ikke bare én ting, og noen sprer mer negativitet og noen mer positivitet enn andre – men sjelden bare det ene. Jeg tror man må være tro mot seg selv. Formidle de følelsene som er riktige for seg selv. Når man er glad, spre gjerne glede, er man trist eller frustrert, kan delt sorg gjøre sorgene mindre.
Vi er her sammen.
aspergerinformator.com 