Livet mitt føles av og til som kapitler i en bok. Som om jeg lukker hvert og ett, og ikke vil se meg tilbake. Men så prøver jeg å tenke på det som en levende roman, i et bibliotek, og et fotoalbum i det fineste vitrineskapet. Det kan altså fortsatt bestå, og fortsatt være viktig, det som har vært, selv om man fokuserer her og nå. På presens.
Jeg prøvde å tenke på hva som står seg for meg. Og det er nok mye lidenskapen. Det at det jeg føler og gjør, føler og gjør jeg til de grader. Kanskje skifter fokus, og prioritering, men det jeg da prioriterer blir veldig viktig. Innlegget fortsetter under bildet.
Jeg har skrivingen og fotograferingen som røde tråder. At de er med meg, bare med litt ulike fokus. At jeg fotograferer kanskje andre ting, skriver andre typer tekster. Standhaftig sitter jeg her, og skriver, og matcher tankene mine med bilder som kan snakke ut det samme, på et visuelt språk.
Og så er det relasjoner. Jeg elsker dypt og inderlig familien min. Jeg har dessverre ikke alltid plass til, emosjonelt, å svare venner adekvat. Men det betyr ikke at jeg ikke syns de er verdifulle mennesker. Så ta med deg det, om du leser, at du er verdifull selv om jeg ikke er der helt for deg nå, på den måten man kanskje forventer av bekjente eller venner.
aspergerinformator.com 