asperger syndrom · Hverdag · samfunn · skriving · sosialt

Skål

Det er mange som setter pris på at skjenkestoppen er stoppet. Nå er det ny fredagskveld, og pandemien er her enda men det er mye som er mer som vanlig. I samfunnet. Og jeg tenker, hva er vanlig for meg? Innlegget fortsetter under bildet, sm er tatt 30. januar i år, ved et smug ved Karl Johans gate i Oslo.

Det er ikke å skåle i alkohol. Jeg ville ikke taklet det. Anoreksien nekter meg det, og jeg ville også følt meg usikker, rundt at en endrer seg. Og jeg syns også det er dyrt, som røde tall som skriker forbudt mot meg. Ikke unne seg sånt, som bare skulle gagnet meg på innsiden eller noe.

Jeg bruker heller penger på noe som kan uttrykke meg utover. Som ei t-skjorte som snakker, en skjorte som får meg til å være elegant om det er en situasjon som krever det. Det er ikke akkurat sånn dresskode på jobben min, der er det fruktgenser og vernesko, og andre praktiske ting. Men når jeg driver med skrivingen, er det aktuelt med både dressjakke og skjorte, ute i verden, kanskje på byen.

Jeg skriver om byens spor, for eksempel, inspirert av Saabye, et lite dikt jeg skrev, inspirert av hans boktittel for de fire bøkene i en serie. Jeg tar til meg inntrykk og lager uttrykk. Jeg øver meg på å være en del av samfunnet. Er det plass til meg også? Skål kanskje likevel, for det, at jeg av og til føler at jeg er med i samfunnet selv om jeg ikke greier å være sosialt på høyden eller helt med. Jeg lukker meg inn i selvet, som mange med autisme kanskje gjør, men når det har et navn, autisme, kan jeg forstå og dermed leve med det, godta, respektere, akseptere og ikke være så sint på meg selv for den jeg er.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s