De gamle er eldst. Det er sagt. Det er skrevet. Det er erfart. Mange ganger.
Samtidig snakker vi ofte om livets slutt. Om forfallet. Om hvordan de gamle mister kroppen, hodet, den og det sine funksjoner.
I dag vil jeg i stedet feire det som består. Det som de gamle kan bedre enn alle oss andre. Det er ingen som er så takknemlige for å få en telefonsamtale lenger, for eksempel, som de gamle. Ingen har sånn evne til å se de små tingene. Fryde seg over blomstene som kommer med ny vår.
I dag, fyller ei jeg er glad i 92 år. Ei sånn gammel tante, er evig ung i hjertet mitt! Jeg har minner fra jeg var barn med henne. Det gjør oss barnlige. Vi kan humre, minnes, le, og være her i nuet likevel. Det er fint. Gratulerer med dagen!