Hverdag · samfunn · sosialt

Vike

Når man har mange ting man vil ha gjort, må man ofte prioritere, velge, og noe må vike til fordel for noe annet. Og man må kanskje vike for å la noen andre komme til ordet, for eksempel i vennegjengen, ikke bare trumfe gjennom sine egne ønsker og behov. Man må ta hensyns. Enten det er til timeplanen, seg selv eller til andre mennesker.

Som psykisk syk, har det vært mye fokus på meg. Jeg har hatt mennesker rundt meg døgnet rundt, for akkurat meg. Men det betyr ikke at jeg BARE har vært selvsentrert, selv om jeg har tenkt mye på det kaoset jeg er fanget i, i meg selv, i selvet. Så selv om det altså, har jeg tenkt mye på andre mennesker. Og forrige uke, hadde vi et møte på jobben der jeg sa ting jeg tenkte på som jeg har observert. Når det er dårlig stemning, når noen tar styringen, og andre ikke kommer til ordet. Enda det er dem det handler om.

Det var fint å bruke stemmen sin sånn. Jeg vet jo jeg får med meg mye. Og at andre kanskje ikke alltid rekker å se hva som skjer. Og så lar de skuta gå. Så lenge den flyter liksom.

Men for meg er det viktig at allt får lov å surfe på bølgene. Derfor sa jeg fra. Det gikk kanskje litt utover meg, å si fra sånn, kostet meg en del på en måte. Men på sikt er det verdt det, kjempe for andre mennesker, være her for hverandre. Ikke bare ha meg å tenke på. Det er fint. Ta et skritt frem, gjøre seg sårbar, være et skjold, for at andre også skal få være stolte og kjenne seg hørt, sett og kanskje akseptert, verdsatt og forstått.

Illustrasjonsfoto utenfor Nordby Kirke i Ås. Minnestøtten får vikepliktskiltet midt inni seg. Noen ganger har vi vikeplikt, vi mennesker, for hverandre, tenker jeg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s