Noen ganger, reflekterer jeg over hvem jeg er. Sånn i korte trekk, er jeg liksom en dame med litt problemer med seg selv. Men kan jeg også være fin? Et helt menneske, også når hun reflekterer seg i speilet?
Det rød og grønne i bildet, minner meg om at jeg kan se nyanser og kontraster. Jeg er ikke fargeblind, så jeg ser jo forskjell på rødt og grønt, og siden de to er komplimentærfarger, oppstår en kontrast.
Kontraster kan være givende. Det gir også mangfold, at det er kontraster. Alle ulikhetene.
Noen ganger ønsker man likevel å glatte ut forskjeller, jevne dem litt ut. Gjøre oss mer like hverandre. Når jeg forteller om hvordan jeg tenker og fungerer/ikke fungerer, ønsker jeg å inkludere andre mennesker og gjøre forskjellene mellom oss mindre skremmende. Vi kommer kanskje nærmere hverandre, og blir nære.
Med kamera, kan man komme ganske nært. Og man kan sette bilde og ansikt på ting. Gi diagnoser og annerledeshet et menneskeansikt med personlighet i stedet. Vise fram mennesket i meg. Det jeg liker, det jeg ikke liker, det jeg elsker, det jeg setter pris på, det som bekymrer, gjør meg redd, gjør meg glad.
aspergerinformator.com 