tilleggsvansker

Rustne engler

I oppveksten, ble jeg nok kalt englebarn av og til. Skolelys, nerd. Det var ikke godt ment. Det gjorde vondt de gangene det de sa var tydelig sant: For eksempel, kommenterte de at buksene var høyvanns. Da jeg så på leggene mine, kunne jeg se det. Selv om dette var noe jeg ikke hadde forstått av meg selv. Jeg ble utilpass, usikker, redd og skamfull.

Jeg var en som ikke turte skulke skolen. Jeg var en som satt stille og ventet på tur. Jeg turte vel egentlig ikke å si noe, og håpet at læreren aldri skulle spørre meg om noe. Er virkelige engler like stille?

Da jeg havnet i psykiatrien som ung voksen, var jeg fortsatt stille og pliktoppfyllende. Og jeg er det enda, fiksert på rett og galt. Men jeg har gått over en strek, jeg mistet evnen til å bare være snill. Jeg ble redd og sint, jeg gikk løs på meg selv. Da helsevesenet stoppet meg, fikk jeg behov for å ødelegge dem også – selvforsvar – for på den måten igjen å skade meg selv. Med deres kjeft, anklager, sinne, restriksjoner og sanksjoner mot meg.

Nå er jeg litt midt i mellom. Jeg svever som en usikker snøengel, kan smelte og falle til jorden når som helst. Jeg er rusten på å bare være snill og god. Jeg har hatet meg selv så lenge. Jeg må rettferdiggjøre min egen eksistens, og får tvangstanker i hodet som ber meg gjøre ting som ikke er så ålreit. Da savner jeg egentlig det englebarnet de brukte «skjellsord» på.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s