Det begynner å kjennes ut som vår, selv om det enda er kuldegrader stadig vekk og vi innimellom får snøfall. Også mars, er en lunefull måned. (Velkommen, mars!) Sola vil også skinne, og jeg vil skinne med. Som under en spotlight.
Der, på livets scene, kaster jeg også skygger. Det er noe av det nødvendige – får man oppleve sola, kommer skyggen også. Livet er ikke bare sol. Det naturlige lyset også, lager skygger omkring oss, og jeg er kanskje objektet som kaster skyggen. Både rent objektivt og fysisk, men også i symbolsk betydning.
Jeg er kjent for å stort sett være en god dame, men jeg takler ikke alltid livet så bra. Og da kan det blir litt ubehagelig å stå meg nær. Eller å «trå feil» rundt meg.
Jeg prøver, når det skjer, å forklare. Og å vise at jeg er glad i folk også. Og at jeg bryr meg, selv om jeg enn ganger sier litt sinte ting.
Jeg føler av og til at jeg havner i skyggen av meg selv. Og i den skyggen min, er det ganske mørkt og truende. Jeg kan gå meg vill i mørket.
Skyggen, eller snøen i harde vinternetter, ligger og lurer bakom. Både tidlig vår og generelt i livet mitt. Det gjelder å være forberedt og utrustet for å måke bort det truende snøfallet, så man kan ha after ski eller hyggelig snølek.
aspergerinformator.com 