Etter bursdagen min i januar, gikk jeg over fra en annen smarttelefon til iPhone 13. Den har et ganske godt kamera, og da jeg scrollet på bildene mine her om dagen, selfiene, så jeg noe interessant. Bildene tatt med den andre telefonen, hadde et slags filter som glattet ut fjeset, fikk ikke med detaljene. Denne nye, viser meg mitt sanne ansikt. Det smiler og det ler, med rynker litt overalt.
Mange kvinner, vil bruke anti-age kremer. Stanse rynkene. Og det kan jeg jo også forstå, om man føler man blir gammel og nærmere livets ende, og på veien der kjenner seg mindre attraktiv og.
Men jeg liker å se linjene. At det er linjer der, i ansiktet, linjer jeg kan skrive på. erfaringer som har blitt til minner og fortellinger. Historier jeg kan skrive ned, reflektere rundt og kanskje lage skrivekunst av. Så selfiene mine, fulle av rynker, er smileys. Jeg mangler bare å kline meg inn i vaniljekrem, så er jeg der.
aspergerinformator.com 