Åpen for applaus

Jeg har lest Mordet på Henrik Ibsen av Erlend O. Nødtvedt (Asqhehoug forlag 2021). Boka var nominert til P2 lytternes romanpris, og det var slik jeg fikk opp øynene – eller rettere sagt først ørene – for den. Jeg hørte podcaster (NRK Bok), der de seks nominerte bøkene – som alle er romaner – ble introdusert og diskutert. Boka har jeg fått som lesereksemplar fra forlaget. I mai foreligger boka også som pocket.

Jeg er veldig glad i å lese, og kanskje mer enn gjennomsnittet opptatt av bøker, litteratur og forfatterne bak dem. Likevel, sleit jeg litt da jeg skulle fortelle om denne boka jeg var i gang med å lese. Jeg ble spurt om hva den handlet om da jeg entusiastisk satt med den i hendene, og jeg syns det var vanskelig å klare å si noe konstruktivt og konkret om handlingsforløpet. Det er en sammensatt – men absolutt storslått – bok!

Jeg skal forsøke. Hovedpersonen, som er oppdiktet men med forfatterens riktige navn, henvender seg til teatersjefen på Den Nasjonale Scene, Stefan Larsson. Forfatter Erlend O. Nødtvedt (undertegner e-postene sine EON) mener han sitter på unike, sensasjonelle brev fra Henrik Ibsens tid i Bergen, nå 170 år etterpå, fra Ibsens seks år i regnbyen.

Forfatteren har de villeste ideer til hva slags forestilling som kan settes opp, ber om forskudd og hemmelighold, sender små utdrag fra brev og hele manus, delvis fra hans refuserte roman hos Aschehoug, med handlingen som skildrer skuespill fra Ibsen var ung i 1851 dukket uanmeldt opp i Bergen for å arbeide ved Det Norske Theater. Ibsen påstår at han er ansatt av Ole Bull som dramatisk forfatter ved Det norske Theater.

Ibsens Ankomst kom brått, bardust og overveldende på teaterdireksjonen og kanskje særlig den skolerte instruktør Herman Laading som heller vil sette opp sitt eget stykke, ja revolusjonere scenen med sitt eget mesterverk. Nødtvedt ruller frem scenene av oppsetningen som nå skal vise oppsetningene fra Ibsens tid i Bergen, med kommentarer i store bokstaver til Stefan Larsson, om for eksempel bruk av regnemaskin og dets styrke ved oppsetning. Det skal ikke spares på noe.

Tilbake til handlingen/sceneteppet, fra 1851. Mot sin vilje blir Laading satt til å samarbeide med en uerfaren og forknytt student, nemlig Ibsen – som i dag kanskje er en av litteraturhistoriens virkelige stjerner. Jeg lener meg stadig til hans kunnskap, formidlet i Vildanden, om å ikke ta livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske. Romanen gir meg et nytt syn på ikke bare Ibsen, men alt skuespill og litteratur, og det morsomme vi kan oppnå med å endre på forhistorien i vår samtid. Drama blir komedie, vil jeg si. Nødtvedt gjør historie (både noe reell og mye, ny og oppdiktet) fryktelig festlig! Som et festspel mellom to permer.

«Vær ikke ett i dag, i går, og noe annet om et år. Det som du er, vær fullt og helt, og ikke stykkevis og delt,» tenker jeg – sitert fra Ibsen selv – og kliner til med en femmer på terningen og gleder meg til å være den standhaftige og ivrige leser, og lese slik nyskapende, omveltende litteratur med åpne armer til min egen stående applaus. Jeg ønsker flere romaner, og ny historie, av Erlend O. Nødtvedt hjertelig velkommen i norsk samtidslitteratur.