Jeg er ansett for å være litt firkantet. Mange med autisme får nok høre det vi, at hjernen vår er litt firkantet. Men noen ganger er jeg også veldig rund! Fordi jeg er «annerledes» enn normen kanskje, er jeg også selv opptatt av å inkludere andre som er annerledes enn flertallet. Jeg vil selvsagt også ha rom for alle mennesker, men hjertet mitt banker litt for å prøve å ivareta de som kanskje trenger litt ekstra hjelp i hverdagen på arbeidsplassen min for eksempel. Jeg vil at alle der, skal få ha gode arbeidsdager. At de skal få lov å delta det de får til. Og få oppleve mestring.
I hele samfunnet vårt, er det viktig å ha rom til alle. Ikke det at alle må gjøre alt. Eller det samme, eller på samme måte. Men at det er et rom der de kan få være seg, på sin måte, sammen med andre også. I den grad man vil. At de ikke diskrimineres, bare på grunn av et eller annet. Jeg har forelsket meg i en sang av Halve Priset, som heter Kompis. Alle skal få finne greia si, og bli spurt om de vil være med, vi skal ikke bare anta at noen ikke vil. Det må de få lov å si selv. Er man ikke invitert, er det i alle fall vanskelig å bli med. Sangen finner du på YouTube her:
Så, ta min hånd og la meg vandre. Sammen med de jeg orker, når jeg har en dag jeg klarer å snakke med andre på en ålreit måte. Kanskje har vi noe å gi hverandre, alle som går på livets vei sammen, av både rom og takhøyde og menneskelighet. Sammen i et fellesskap…
aspergerinformator.com 