Jeg finner inspirasjon til skriving hos mange forskjellige forfattere. De gir meg lyst til å leke med språket og til å gå i dybden av mitt eget, samtidig. Jeg får lyst til både det som er akkurat å skrive, og det som er å fortelle om et eller annet. Som jeg kanskje ikke vet hva er enda, men som jeg vil sette ord på.
Noen av forfatterne jeg leser mye av, har levd liv der de har opplevd noe som kan ligne noe jeg står i ved livet mitt. Ofte er de fra et pårørende-perspektiv mens jeg mer er personen som selv er autistisk, psykisk litt opp og ned, suicidal… men jeg finner en stemme i disse stemmene, som også utvider mitt perspektiv på meg selv – fordi «jeg» blir sett utenfra. Fra noen som kunne vært glad i meg.
Mange forfattere har litt sånne kunstnersjeler. Det gjør en kanskje sårbar. Noen er energiske og fargerike. Noen takler livet, dets overveldende følelser og store inntrykk, med å trekke seg litt tilbake. De kan likevel skape store ord ut, rope til leserne, men på en så egen måte. Sin stemme. Jeg hører den, og lytter med boka i hendene.
Da jeg leste Kamerat livet av Kaja Schjerven Mollerin, samtalen forfatter med Cecilie Løveid, fant jeg et sitat jeg syns var så godt formidlet. Om hvordan skrivingen kan være for Løveid:
I glimt gir skrivingen meg en følelse av mening, av sammenheng, selv om teksten kan snakke om følelsen av det motsatte.
(S. 26)
Forfattere har ofte ikke A4-liv. Arbeidstiden er ofte heller ikke A4. Noen har strukturerte dager på skrivestue, andre legger ut på reise, noen rydder seg en plass på kjøkkenbordet, for eksempel Stein Torleif Bjella, noen har en liten krok på gangen, i fred for der familien samler seg, i et lite rekkehus. Jeg skriver for tiden på kjøkkenet, når jeg skriver en lengre økt, og ellers tar jeg notater på ipaden og iPhonen, der jeg måtte befinne meg når jeg får en idé: Foran tv-en, i senga, på jobben. Jeg har Word på alle enhetene mine, så jeg kan jobbe i de samme dokumentene, om jeg vil. Ellers bruker jeg også å skrible litt som utkast i e-post-kassa.
aspergerinformator.com 