Det er mange steg å gå. Fra å være innlagt på sykehus til å fungere mer eller mindre i samfunnet. Antakelig noe jeg må stå i, og kjempe med, resten av livet.
Men selv om det krever hardt arbeid, opplever jeg gleder i hverdagen min. Og nettopp i dette arbeidet også. Alle arbeid jeg gjør egentlig. Være seg det å mestre noen sosiale settinger på en adekvat måte, jobbe på en arbeidsplass, være student, skrive tekster jeg utvikler skrivingen min med, utfordre reportoaret, både skriftelig og livsmessig.
Samtidig, balansere. Slik at det ikke blir for mye. Som at man ikke kan danse hele døgnet, kan jeg heller ikke gjøre alt arbeidet hele døgnet. Selv om det nesten faktisk må til, for å holde meg frisk nok til å slippe å havne på sykehuset. Jeg må jo spise alle måltidene og jeg kan ikke «glippe» ti minutter sånn at jeg skader meg alvorlig.
Men jeg kan forsøke å sakke tempoet, og nyte en tango for to eller rolig vals, altså samhandle med noe og noen som vil meg vel. Nå kommer helg, med gode bøker, hygge på tv, også musikk, og skriving. God helg!
aspergerinformator.com 