Da jeg leste Inn i elden av Aina Basso, forøvrig en «heksekunst» i form av en godt skrevet historisk roman, fikk jeg en interessant opplysning i Dorothe sin del av fortellingen, der hun kommer innpå at tjeneren jo ikke kan være venn på samme måte som søsteren for eksempel, fordi de har ulike rang. Hun selv er frue, Line er «bare» tjener.
Jeg har også levd, og lever, med mennesker som jeg er i ulik rang med på den måten. Men da er status motsatt: det er de andre som er over og jeg er underlegen. Personalet som har «rett» og som sitter med makten, mens jeg selv mer er problemet.
Hva gjør det med selvbildet mitt? Jeg blir engstelig, utrygg, kan føle meg mislykket. Jeg trenger dem, og når de må jobbe mye, kan de uttrykke at det er slitsomt. Jeg blir hinderet og det motsatte av fritid.
Men: Noen ganger, når jeg opplever de som smålige og at de har feil verdier, og det virker som de kun jobber pga. pengene, da tenker jeg at jeg tross alt er glad jeg er meg! Meg med alle nyanser av følelser, en sårbarhet og en ekstrem bevissthet. På det rundt meg. Så får det heller være da, at jeg ikke når toppen. På rangstigen.
aspergerinformator.com 