Da jeg så dette motivet på Kolbotn (19.03.2022), tenkte jeg på tre ting (som munner ut i utilpasshet) rundt det å leve med autisme for meg:
1. Det med å ikke føle seg som en del av gjengen, i sånne små klinsjer. Med barn her, og jeg er ikke lenger barn engang, så nå faller jeg vel i hvert fall utenfor?
2. Det å ikke klare «small-talk» bestandig, ikke vite hva jeg skal si, kanskje ende med å si ting jeg egentlig ikke syns passer (eller bli sint når noen snakker til meg og forventer at jeg skal si noe, når jeg bare er i skallet mitt, prøver å forsvinne i meg)
3. Å ikke like kroppskontakt om jeg ikke styrer helt selv. Gruppeklem føler jeg meg helt ukomfortabel med, fordi jeg liksom føler jeg selv er ekkel og vil forsvinne ut av klemmen på grunn av det! Men så er man jo der, og kroppen er der og det er liksom ingen vei ut…. Eller når jeg jobber, og noen kommer litt for nær meg, fordi vi alle pakker og ordner og det er fort gjort å gå på hverandre, og jeg kjenner, jeg blir så engstelig av det.
Å være utilpass, er ubehagelig uansett om følelsen er basert på sannhet eller en misoppfattelse inni seg.
aspergerinformator.com 