Jeg og personalet mitt ble overrasket og engasjerte ved dyrebutikken på Kolbotn torg (19.03.2022) , «Dyrego.» De hadde snacks til hunden som nesten lignet bakverk. Ser du «kanelbollene?» Ser man bildene, kan man nesten kjenne lukten av baker Hansen, som også er å finne på senteret, men det er nok helt andre boller.
Dette innlegget har ikke noe spesielt med Asperger å gjøre, eller utfordringer eller interessene mine som skriving og litteratur, men er et hverdagsinnlegg – men så, har det noen relevanser og referanser til det likevel, som jeg kommer innpå fordi det traff meg, dette synet. Det er nemlig også et innlegg om noe jeg var svært opptatt av før: hunder. Og mange med Asperger og autisme, er utpreget og veldig glad i dyr. Det er ofte lettere å kommunisere med dyr, så når man har litt problemer med kommunikasjon og sosial gjensidighet, kan det hende man opplever å få dekket slike behov lettere og bedre hos dyr.
Og, man trengs av dyra. Man ser, med dyr, at de trenger at vi er til. Vi gjør en forskjell, vi mennesker, for for eksempel hunder. De må luftes. De må få mat. De trenger kos og kontakt, ofte. Jeg har i mange mange år vært en slik person for flere hunder. Per nå har jeg ikke hund. Det gjør meg litt trist.
Samtidig føler jeg at jeg, fordi jeg ikke har fått lov til å ha hund her jeg bor, at jeg har hatt forbudet mot meg og følt jeg ikke er verdig å være hundeeier også, har lukket et kapittel. Jeg vet ikke om jeg kan låne den «boka» igjen, og fylle inn nye kapitler. Om jeg vil bli klar til det, eller om det traumatiske rundt å ikke få lov har festet seg som en regel og tvangstanke i meg. Om at jeg ikke kan, skal eller bør ha dyr.
Jeg får ta det bit for bit, dag for dag. Og se hvordan livet legger seg, som et puslespill eller en natursti ut i det fri…
aspergerinformator.com 