Den trofaste leser så kanskje at det kun var bilde her, da innlegget kom klokka tre som vanlig. Jeg hadde helt glemt av notatene. Om dette med å balansere i livet, og å fortsette å gå. Også når det er vanskelig. Og så, så kan det jo være så veldig fint. Som helgen i slutten av mars da jeg var i Oslo. Jeg skriver inn innlegget nå rett før halv seks, bedre sent enn aldri 🙂
Der, i Oslo den mars-helgen, møtte jeg andre skrivemennesker. Og det er mulig, når jeg våger – pluss planlegger en del. Jeg trenger jo fortsatt hjelp i hverdagen og klarer meg ikke helt selv. Samtidig er det kjempeviktig å ikke la det stoppe en.
Jeg leste og snakket om et autismevennlig miljø, og det dreier seg om det at det må tenkes livsløpsperspektiv, og at man må tro på autisten, slik at han eller henne kan få det beste ut av livet sitt, og få utvikle seg på det man er god på og interessert i, og få hjelp med litt annet sånn at man kan det.
Når jeg er usikker på meg selv, må jeg likevel våge. I alle fall noen ganger, gå på for å kunne nå målene mine. Og når jeg klarer det, er jeg litt stolt av meg selv også. I dag på jobb ble vi ferdige med et oppdrag med å lage førstejhjelpssett som Røde Kors har, og jeg var veldig sentral i oppgavene med det, og det var sååå deilig å se at det er bruk for meg i denne verden også. Kanskje ikke stor bruk, men en liten brikke er jeg i alle fall.
I morgen skal jeg på et møte rundt skrivingen min. Det gleder jeg meg til! Og er litt nervøs, men jeg skal gå… her kommer faktisk jeg 🙂
aspergerinformator.com 