Noen dager, kjenner jeg meg lite fleksibel. Jeg holder meg til det faste, og om det faste ikke er som forventet, endrer seg, kan jeg gå litt i oppløsning psykisk. Mange på autismespekteret har det nok sånn som meg, med dette, at det man ikke alltid ønsker endring i rutiner og vaner. Det betyr ikke at jeg ikke kan takle det eller utvikle meg, men at det må skje på en måte jeg kan leve med. Sånn at jeg greier å leve, leve livet mitt videre.
Mange andre mennesker, uten autismediagnose, sier av og til at de alle er autister, at alle har en autist i seg, et snev av Asperger osv. Men for oss som har autisme/asperger, er det ikke sånn at vi bare har det inni oss et sted eller et snev en gang i blant. Disse utfordringene mine er meg, mer eller mindre hele tiden. På godt og vondt, egentlig. For noe er bra med den jeg er også, også i lys av de såkalte problemområdene.
Det jeg tenkte på da jeg fant fram dette bildet fra «arkivet», var den følelsen av å være litt robot. Litt klossete liksom, andre ser det ikke på meg, men jeg kan kjenne det. Kjenne at jeg ikke kan danse, ikke finne rytmen min, være opptatt av de samme tingene mine, ikke passe inn i det sosiale så godt. Det gjør at jeg bruker mye krefter i hverdagen og ofte har det litt greiere når jeg kan konsentrere meg om mine ting og ikke oss mennesker i mellom.
Når jeg gjør mine ting, er jeg på en måte sosial OGSÅ. For jeg skriver for eksempel, og det er det ofte noen som leser, eller jeg leser og lærer å forstå andre gjennom det, og kan diskutere litteratur samt også lære et og annet som gjør at jeg kan snakke med andre om det andre føler og er opptatt av.
aspergerinformator.com 