Noen mennesker er svarte. Noen er hvite. Noen er begge disse to på en gang. Altså svart-hvite, i tenkemåten. Jeg kan være det av og til. At noe er enten eller. Det blir ikke plass til nyansene. Jeg tolker hit eller dit.
Noen mennesker er fargerike. Jeg kan være det også. Når jeg snakker om ting som jeg har litt greie på eller trives med, som bøkene, skrivingen. Da kan jeg kjenne meg trygg nok til å blomstre litt, en liten flora, være i alle regnbuens farger. Det kommer en dag i morgen, med blanke fargestifter.
I kulturene og personlighetene rundt oss, er det mange farger. Noen er kunstnere. Noen av dem setter farge på livet, på gatene. Som gatekunst blir det malerier som gjør byen til et gladere sted, spør du meg. Kunsten bli uttrykksformer, språk. Se alt som «skrives», alt alle kan lese.
Og jeg tenker, at alle disse uttrykkene, kommer fram fordi vi er et spekter av forskjellige mennesker. Jeg håper vi kan ta vare på hverandre/oss.
aspergerinformator.com 