For en del år siden, hadde jeg et lite prosjekt for meg selv. Om en barnebok, som endte bare med at jeg lagde fotobok på Cewe samt noe digitalt, men prosessen var lang og stor og på mange måter viktig for meg. Jeg begynte med en dukke som var ei jente som sleit litt i livet sitt, et jentebarn som ikke turte å si hva hun tenkte og følte. Hun, som jeg kalte Vilde, fikk fire bein å stå på, fordi hun ikke klarte å stå på sine to. Hun stakk av ut i skogen, gjemte seg litt bort siden hun også hadde fått feil kropp på toppen av alt, og der møtte hun en liten blomst. Blomsten lærte henne å stå opp for seg selv, og å fortelle familien sin om det som var vanskelig. Da hun klarte det, fikk hun igjen stå på to bein, slippe fri fra støttebeina. Eventyret er en lys fortelling om å ikke passe helt inn, og å finne – og ta – plassen sin igjen.
Jeg tenker på Vilde av og til. Og tenker på meg selv av og til. Og hvor glad jeg er for at jeg ikke holder alt det vonde inni meg, selv om det handler mest om bare meg og ikke noe noen kan løse på 1-2-3, mer. Jeg tør å snakke, i alle fall av og til, og jeg skriver enda mer. Jeg håper at min åpenhet hjelper andre med å la ordene sine komme fram. Det er enklere for andre å forstå og hjelpe, om vi kan peke litt på hva som er vondt, sette ord på det, eller i alle fall si at det er vondt, for det er ikke alltid noe som synes utenpå et menneske. Og de rundt oss kan da gå fra å kjenne seg maktesløse til å føle de har betydning for oss. Det er en fin, bærekraftig tanke.
aspergerinformator.com 