Vi lever i en rar verden, vi mennesker. Vi vil liksom leve, likevel krangler og kriger og dreper vi. Noen draper for noe de tror på. Noen dreper i hat. Og noen elsker så høyt at de ikke tåler tanken på at den de elsker finner en annen, for eksempel.
Hvordan skal vi leve sammen, i harmoni? Hvordan skal vi klare å la alle få leve livene de ønsker? Tåle at man ikke eier andre mennesker, ikke kan styre dem?
Jeg håper vi tar styringen på en rett måte. Sånn at flest mulig får et godt liv, og får leve. Det er vondt å uvirkelig å tenke på dette i Ukraina. Dette som rammer en rekke mennesker, og skremmer hele verden nå.
Vi trenger trygghet. Vi trenger medmenneskelighet. Likevel finnes bomber og granater. Noen blir skadet. Både fysisk og psykisk. Noen mister hjemmene sine.
Hjem, kjære hjem. Her sitter jeg ganske trygt, per nå. I går hadde jeg besøk av foreldrene mine, som er glad i meg. Jeg er heldig. Selv om jeg er syk og har kriger inni meg, har jeg et godt liv rundt meg. Rammer som beskytter og tar vare.
Jeg er en del av fellesskapet nå, og på jobb gjør jeg noe meningsfylt. Jeg er med å pakke store sekker til førstehjelp. Det trengs i krig, på slagmarken, for å redde liv. Jeg håper de ikke trengs etterhvert, at krigen stanser. Men enn så lenge må førstehjelp komme først.
aspergerinformator.com 