Jeg hadde egentlig planlagt dette blogginnlegget, med helt annen tekst og uten bristene i tittelen, det skulle postes mens jeg kom meg i hus etter jobb og sånn. Jeg skulle gjøre en solid arbeidsinnsats på jobben der jeg har det så bra, som vanlig. Jeg hadde gått tur for noen dager siden, som vanlig det og, da jeg så dette motivet. Vi ble bedt av en mann i gul vest å stoppe litt, for de skulle sprenge.
Det sprengte, vi stod stille og så på. Det røyk opp fra bakken. Et byggeområde. Det skal bli boliger der. Familiehus. Kjærlighet og blodsbånd, blander seg, flyter sammen, flytter inn. Det vibrerte i bakken og jeg kjente meg som fotograf og journalist og samfunnsborger. Jeg gleder meg litt til å følge byggeprosessen når jeg går mine daglige turer.
I dag ble ikke sånn med jobb som planlagt, for noen ganger skjer ting i livet man ikke rår over. Sykdom, skader. Dette skjedde i går: I går var jeg i en ulykke på jobben min.
Jeg har nå brukket, det er ribbensbrudd. Jeg kan ikke belaste. Jeg er belastning, og blir min egen belastning en stund. En hemsko gnager, en vond sten ligger i skoene og skjærer meg opp.
Kroppen er en bygning, et hus, et tomt luftslott noen ganger, faller sammen over steinete grunnmur. Kroppen forsøker å reise seg igjen. Den må få gro først, jeg må la den få gro nå, før jeg utsetter meg for løft, støt osv.
Det er vanskelig. Det er vanskelig å godta seg selv, særlig når man pga. sykdom eller andre ting ikke kan være den man prøver å være engang med de begrensningene man til vanlig har.
Jeg savner kollegaene mine, arbeidslederne, sjefene, medmenneskene i dag. For det er de, alle sammen – mennesker å leve sammen med. Mennesker som bryr seg om meg. Og jeg vet de syns det var forferdelig trist med denne ulykken på jobb.
Det kom så brått. Det slo meg rett ut. I dag er jeg liten. Jeg ligger i myke collegeklær, og er liten inni ullpledd. Jeg har varmeflaske og kosedyr. Kosedyret er en blå hund.
aspergerinformator.com 