Jeg har skrevet en del om relasjoner, og når det ikke går bra. Og når det går bra. Jeg synes det er viktig å få fram at jeg er bevisst på ansvaret mitt som medmenneske:
Selv om jeg har en utviklingsforstyrrelse, har jeg et ansvar for menneskene rundt meg også. Jeg kan ikke bestemme deres følelser, men jeg kan ta min del av ansvaret når jeg har sagt noe som gjør de lei seg. Jeg prøver å forklare hva som skjedde, hvorfor det skjedde og beklage når det ble sånn. Da er det enklere for alle å forholde seg til det som en episode og ikke ta det som et personlig nederlag, om jeg for eksempel ble sint på de. Antakelig var jeg ikke så sint på akkurat personen, men ble vippet av pinnen av en eller annen detalj eller hadde en indre uro som gjorde at jeg tålte mindre utenpå enn normalt.
Jeg har også ansvar for å ta vare på meg selv, i alle fall til et visst punkt. Jeg kan ikke forvente at noen skal komme å gjøre meg lykkelig. Ikke engang glad. Men når jeg er med på leken, eller livet, og tar del, kan jeg få oppleve litt av kaken. Jeg må samtidig passe på at jeg deltar på det jeg klarer, og ikke utsetter meg for ting som kan bli så mye at jeg velter mentalt og gjør noe dumt med meg selv eller andre.
Jeg har også gitt fra meg et ansvar. Det er jeg litt stolt av. Før så pleide jeg planlegge begravelsen min da jeg var suicidal. Nå innser jeg at det er faktisks ikke opp til meg. Det er ikke jeg som i såfall skal leve videre. Jeg bestemmer ikke hvordan andre skal sørge. Det må de som blir igjen etter meg på jorda, få lov å velge på egenhånd.
aspergerinformator.com 