Jeg føler meg så innmari ofte fremmed sammen med andre. Også når jeg virkelig har prøvd å sette ord på noe jeg reagerer på, og forklare hvordan jeg oppfatter noe, opplever jeg ikke forståelse og folk kan se himmelfalne på meg. Som om vi ikke deler det å leve på jordet.
Hvor er jeg da? Er jeg på Mars? Eller bare på andre siden av jorden, for eksempel i Japan, der noen av dukkene mine kom fra. Blir øynene mine skrå, kan jeg få et skråblikk, gjør det meg morsom, er jeg en klovn?
Alle disse tankene, de liksom bor i meg og flyr i meg. Jeg har fugler i hodet og sommerfugler i magen. Og noen ganger svarte ravner, og også både måker som skriker og kråker etter kråkesølv, skjærer som stjeler…
Er jeg en tyv, en tyv fra meg selv, stjeler av mitt eget selvbilde for å tilpasse meg det andre forventer, det som er normen, legger bånd på alle disse morsomme tankene og ordspillene og de lette, glade bevegelsene som surrer rundt i hodet, som om jeg var på en rus, helt edru, helt nøkternt, mens ingen vil forstå…
Heller ikke når jeg blir trist av å ikke bli forstått, kan de forstå helt virker det som. Som om det er så utenfor å falle sååå langt utenfor.
Men mens jeg skrev dette, hadde jeg det ok. Så jeg skal dele dette lille innlegget, også. Kanskje viser det fram litt av fargene og bredden i mitt sinn. Og har du et åpent sinn, lager du kanskje en plass til meg. Skal vi sitte litt sammen på jorden, se på verden, fotografere fargene og skrive fuglene over himmelen?
aspergerinformator.com 