Livet tar så mange veier. Noen ganger går det rett vest. I dag er jeg på vestlandet, og DET er heldigvis ikke rett vest i den forstand. Det er en fin ting for meg, en tur jeg har gledet meg til. Jeg vil skrive litt om veier i dag, om det å følge et spor, komme på sporet, finne veien sin.
Da jeg var innlagt på sykehus, snakket vi ofte, hvis noe gikk litt galt, for eksempel det ble noe selvskading og sånn utover det som var rytmen/rammen for slike ting, om å komme på sporet igjen.
Og vi kom på sporet, og fikk kontroll i hverdagen vår, fortsatte planene, fortsette behandlingen, fortsatte livet slik jeg har det.
Jeg liker uttrykket; komme på sporet. Og jeg kjenner en liten gutt, som før jul hos meg i 2021, spurte om jeg så noen spor. Det var snø, og vi fant mange spor, sammen. Fra fugler, hunder, katter, mennesker.
Levende vesen setter spor. Når vi følger dem, finner vi ofte ut av noe. Som hvem som har vært her, kanskje. Jeg husker da jeg selv var barn, hvor spennende det var å se rådyr-spor sammen med mamma. Vi senket stemmene, listet oss gjennom skogen eller langs jordekantene, speidet etter rådyrene.
Broren min var veldig flink til å se de små, ville dyrene i vår natur. Stakk to ører opp i åkeren, kunne han vise meg dem.
Nå leter jeg og finner mønster. Det gir system, forutsigbarhet, følelse av at ting går opp. Det gir glede.
aspergerinformator.com 