I helga, er jeg på Dei nynorske festspela sammen med Forfattarskulen for skrivande med minoritetserfaring. Nynorsken står kjært for meg, er et språk som lar meg synge uten at jeg kan synge en rein tone. Jeg blir musikalsk med ordene. Poesien gir meg pust. Jeg puster inn liv.
Det pulserer her. Det er vakkert og fint og fjellene omkranser oss. Jeg krinser i ring, med meg selv, med de andre. Jeg er ikke bare et utskudd, jeg hører til, i en gruppe. Selv om jeg kanskje kjenner meg litt annerledes, samme hvor godt noen prøver å la alle høre til.
Med nynorsk har jeg fått en ny stemme, en ekstra identitet. Jeg blir norsk på en ny måte, jeg blir gjenfødt i meg selv. Jeg har et språk å bruke i tillegg til «morsmålet», et språk som lar meg beskrive det jeg opplever og sette farge på livet mitt. Jeg maler med ord, jeg er en kunstner, dette kan bli skrivekunst. Om jeg får lov å lære alt det de gode forfatterne i regi av skolen til Samlaget og minotenk, byr på. Om jeg greier å ta inn de viktige innspill, og la meg selv få være en litt viktig stemme i mylderet av det som er inni meg og rundt meg.
Bruk ord, ikke slå husker jeg vi lærte på barneskolen. Språk er makt. Og språk er fred. Og språk er vakkert. Jeg «synger» poesi, og gleder meg til å høre Eva Weel Skram sammen med de andre studentene i kveld. La meg slå et slag for språk og musikk og sosiale linker oss mennesker i mellom.
aspergerinformator.com 