Ingen skygge, ingen sol. Derfor er jeg glad i skyggen også. Den er en del av livet, av virkeligheten, viser meg at det er solskinnsdager også.
Da jeg var barn, jeg tror jeg gikk i første klasse, klasse 1 c. Jeg hadde fått minnebok, og læreren min fikk skrive i den. Hun skrev blant annet dette diktet/ordtaket om lykken i mine fotspor. At lykken gror. Og det tenkte jeg på da jeg gikk turen min en av dagene denne uken, jeg tror det var på torsdag. Og jeg tenkte, så fint at ord lever. De skrives og leses og så huskes de, noen ganger.
Over tretti år siden jeg fikk de minneordene, og jeg minnes. Med sorg og glede. Dette ansvaret som liksom ble plantet i føttene mine.
Jeg har snublet og famlet rundt, og noen dager er det fint og føttene kan nesten danse litt, selv om jeg ikke er noen danseløve. Men jeg kan brøle, inni meg, og si: Løv is løv. Eller noe. Det er fint å leke med ord, med minner, med bilder. Vi kan være hverandres minnebanker, ta vare på stunder, sitater, opplevelser, sinnsstemning. Og nå, vil jeg smile fordi du tar deg tid til meg, på vår vei.
aspergerinformator.com 