Noen ganger, får jeg setningen «spend your wings and fly away» i hodet mitt. Som er noe en som har begått selvmord kanskje har gjort. Litt metaforisk. Men jeg er her enda, jeg måtte bare flakse litt. Teste vingene.
Jeg husker Lene Marlin hadde en sang om ei som hadde forlatt verden. Og jeg klamret meg til den, og ble her. Med henne. Og alle andre som er igjen, den gangen.
Jeg klamrer fortsatt, også de gangene jeg gjør «dumme» og «farlige» ting mot meg selv om kroppen min. Det handler ikke om å gi opp, men å føle at jeg må ødelegge meg. For alles skyld.
For de fleste, virker noen av tankene og forestillingene helt ute. Men de er logisk bygget opp i meg. Så mørkt kan det være, men vi er i verden sammen enda, og i kveld er årets lyseste (St. Hans).
aspergerinformator.com 