Der jeg bor, er veiene oppkalt etter skikkelser fra Norrøn mytologi. En dag vi gikk tur, oppdaget et observant personal Munins vei inni en hekk. Hekken hadde vokst seg så stor, at de som bor der må klippe et hull i hekken sin for at gateskiltet skal synes for oss som ferdes der.
Så, da må det vel være gode vilkår for vekst! Jeg lurer på om Munin trives. Og jeg tenker meg rundt, i litteraturen og en verden som finnes i diktningen og ikke konkret, fysisk rundt oss.
Likevel er historiebøker konkrete bilder på hvordan livet og verden, og historien, har vært, og skjønnlitteraturen er bilder på menneskene sine liv – slik vi drømmer, skriver, erfarer, observerer og lever.
Det gir meg grunn til å leve. Til å fortsette å skape, skrive. Kanskje er hele verden en sirkel av liv, en slags fotosyntese og mer til, der vi lever i symbiose og har nytte og glede av hverandre. Er det noe å tro på?
Det kan i alle fall være bærekraftig, holde oss flytende, som astronauter i lufta oppdager nye planeter, stjerner. Jeg trenger det nå, bøkene, når jeg er syk og ting er litt mørkt. Boka er hvite ark med svarte holdepunkt, bekreftelser på liv som er beskrevet.
Jeg er en kommende UFO som ser alt, klarer alt og lyser i mørket. Fordi jeg trenger det, å lyse, når det er så mørkt noen steder i meg selv. Fortsett å lyse, skrev en forfatter en gang da hun signerte boka si til meg. Hun tenker jeg ofte på, vi har også ganske sammenfallende livshistorier.
aspergerinformator.com 