Jeg sitter og tenker (egentlig ligger jeg men det høres mer riktig ut å sitte sånn midt på dagen). På alle slags sus. I sus og dus. Brus. Gjør det meg glad, kan jeg være jubel. Tenker videre. Lyden av vinden. Og øresus, de som blir forstyrret, har et annet lydbilde å forholde seg til enn oss. Jeg tenker på det forutsigbare og det uforutsigbare. Og jeg tenker på søndagens tralt. Ute i livet, inne på sykehus.
Ute i dag: Kanskje sitter man rundt et bord, først en deilig helgefrokost. Egg som smiler. Unger som klukkler. Senere, kanskje en tur, eller er det mulig med stranda. Det er meldt torden her jeg er i dag. Men det er jo ofte hanske lokalt, tordenværet. Etterpå, kanskje er det fotball, tippeliga, eller har de tatt sommerferie nå? Kanskje er det søndagsmiddag. Kommer tante?
Inne på sykehuset: våkne litt for tidlig, mens nattevakten enda sitter i romdøra mi. Vente på måltidet, mitt til vanlig tid, de som spiser ordentlig mat får den en halvtime senere. Egg som smiler, der og, eller er de for hardt kokt? Ligge med boka mi. Lese. Få besøk av en som er glad i meg. Lese videre. Fable vilt, kanskje kan det bli et dikt. Samle krefter, gjøre research. Kvie seg for verden, skjerme meg og omfavne den. Hører jeg til? Skulle jeg vært drept, en natt i juni? Alle tankene, som blir forstyrret og holdt i sjakk med søndagens tralt og sykehusets rytmer. Faste tider på: måltider, vaktbytter, medisiner.
Når jeg legger meg i kveld, håper jeg å drømme mindre. Likevel nok, til at jeg kjenner at hodet er med. Opp og ned – med. Er jeg en dupp. Får jeg napp. Skitt fiske. Jeg husker farmor sa det, som et «lykke til». Jeg trenger lykkeønskninger, jeg trenger å føle jeg ikke burde forsvinne. Jeg blir så fort så forsvinnende liten inni meg. farmor sa også kjør forsiktig, og navnet til faren min, og det passer jeg på, når noen skal ut å kjøre, for eksempel til besøket mitt, kjør forsiktig. Det handler om redsel, frykt og mest av alt: omtanke og kjærlighet.
aspergerinformator.com 