Jeg husker jeg hørte på sangen Svake menneske da jeg enda var barn. Hvorfor er du så svak, hvorfor er du så svak. Jeg likte den ikke, jeg var redd jeg skulle falle, være feil, patetisk.
Som voksen, har jeg lært at man skal være litt svak. At det er styrke å vise svakhet. Sangen prøvde nok også å si noe om det, at man skal stå for den man er. På sine bein.
Men selv om jeg står for meg, er det ikke hver dag jeg står støtt. Og i dag, hadde jeg time på endokronologisk avdeling pga. den derre alvorlige osteoporosen (benskjørheten).
Når jeg møter leger der, er jeg aldri høy i hatten. Jeg skjelver inni meg. Føler at jeg er en error som de ser på. Og at løsningen som hadde vært å spise normalt, virker så enkel for de, og likevel blir jeg sittende i dette. Uten å klare å endre meg.
Jeg prøver å forklare. At det bare er sånn her jeg klarer å leve. Med meg selv.
Beina er porøse. Sjelen knust. Jeg er utsatt for både brudd og sammenbrudd. Likevel, her er jeg. Er det ok?
aspergerinformator.com 
Søte vennen min ❤️ du er alltid bra uansett.
Vi er alle svake innimellom. Og det er helt greit.
Sender deg en varm klem, du sterke kvinne
LikerLiker