Det er disse relasjoner. Det er disse mellommenneskelige aspektene. Som jeg ikke alltid fikser. Og som jeg likevel av og til søker. I et forsøk på å høre til, og bli hel.
Jeg er helhjerta i så mye, men hjertet kjennes delt. Og halvt. Og jeg halter i følelsene mine, det emosjonelle. Jeg er ikke stabil, sånn inni meg, samtidig som jeg virkelig skal ha alt rundt meg korrekt.
Jeg veier og måler. Næring. Ord. Følelser. Goder til eller fra andre.
Andre regner ikke sånn. De regner med hverandre, sånn uten å henge seg opp i om alt er likt/likeverdig nok.
Jeg vil bli bra nok, til å være en vanlig venn. Men jeg vet ikke om jeg blir det fullt og helt, mer stykkevis og delt, kanskje, og kanskje er det godt nok for meg.
aspergerinformator.com 