Noen ganger, er man kanskje redd for å leve. Redd for å ta plass. Til og med sin egen plass. Man sitter på hendene, blir uvirksom. Blir usynlig. Og så, i den situasjonen, kan man også bli veldig kreativ, fanget i sitt eget selv. Man kan lage kunst, med indre kraft. Jeg er ikke flink til å tegne eller å male, men jeg uttrykker meg i skriften. Andre kan kanskje lage et maleri, som kunstnere, og være bildet på seg selv. Og det inni seg. Som er så verdifullt.
Jeg er glad i flere kunstnersjeler. En del av dem er forfattere. Jeg håper jeg klarer å skrive noe, som er verdt å ramme inn. Ikke nødvendigvis på veggen, kanskje bare i et lite hjørnet av hjertet. Men finnes, jeg håper å klare å finnes, uten å hver dag også tenke at det er feil. Noe feil med meg.
aspergerinformator.com 