Noen ganger stiller jeg meg spørsmålet: Hvorfor blogger jeg fortsatt, hver eneste dag, når jeg føler jeg har skrevet om det viktigste for meg rundt det å leve med Asperger, hva diagnosen vil si, informert høyt og lavt. Men svaret er rett og slett nok at autisme er noe man har hele livet, og jeg vil være et bilde på å leve. På godt og på vondt.
Jeg er også opptatt av det noen helseaktører ser, men som også dessverre går i glemmeboken når ressurser tildeles i noen kommuner: Man må tenke i livsløpsperspektiv. Det er ikke bra for mennesker med min type utfordringer å stadig miste behandlingstilbudet, få store endringer i oppfølgingen osv.. Får vi ha de samme rammene, er det større sjans for at vi ikke gjør tilbakesteg.
Derfor skriver jeg hver dag, selv om jeg har skrevet om mange av tingene flere ganger før. Det er jo disse tingene som er i hverdagen min, og som jeg tenker på og er engasjert i eller preget av. Hver dag. Velkommen til min hverdag.
Samtidig, gir det meg noe å formulere ting, og ikke minst å reflektere over relasjoner, opplevelser og litteratur. Til sammen er det i alle fall litt liv laga, i å dokumentere for seg selv, – og noe blir lest og forstått av andre, så det/jeg kan gi innsikt. Selv om man kan finne noe av det i gamle blogginnlegg, vil kontinuiteten også være et bilde som er veldig relevant. Både for funksjonsnedsettelsen og for hvordan mennesker som meg bør møtes i behandlingsapparatet, for eksempel.
aspergerinformator.com 