Når man er barn, sier foreldrene en hel masse til en. Noe blander seg i alt, og man kan ikke huske det. Andre ting, setter seg som vedtatte sannheter. Jeg har en slik setning, som pappa sa til meg. Jeg var ikke gamle jenta, kanskje seks år? Jeg vet ikke. Jeg tror vi var på butikken, at jeg sa unnskyld til noen der. Men dette kan være noe jeg har diktet etterpå, laget meg en kontekst til setningen.
Pappas ord, var små men avgjørende for det å leve og være et menneske. Pappa sa at jeg skulle ikke si unnskyld for å være til.
Det er likevel vanskelig i praksis. Hvem har gitt meg rett til å leve.
Rasjonelt, forstår jeg pappa har rett. Alle levende har jo livets rett. Det er ikke opp til meg å få nedgradere liv. Og man skal ikke tvile så mye på seg selv at man ikke fyller sin rolle, sin kropp, er et menneske. Om man unnskylder seg, bare for å være her, uten at man har gjort, sagt, eller hva som helst, noe som kan være vondt for andre, eller ikke engang tungvindt, belastende… så skal man kanskje ikke si unnskyld. Av respekt til seg selv!
Når det er sagt og følt på, og litt forstått av meg òg, og er noe som gir meg styrke når jeg vil gjemme meg og si unnskyld at jeg er til og forsvinne i reolene på butikken, jo da vil jeg legge til at unnskyld også er et fint, vakkert og viktig ord. Det kan hjelpe oss å gå videre, når noe har gått litt skeis. Vi kan vise hverandre at vi respekterer hverandre og at vi forstår hvis en annen blir lei seg, og at det ikke er min hensikt – å skade andre.
Pappas ord hjelper meg å ta min plass, fylle skoene mine og være et medmenneske for andre – ikke bare en skygge av meg selv. Samtidig skremmer de meg litt, jeg blir redd for at jeg mislykkes, forsvinner og ikke gjør det som skal til for å være til. Men å være litt redd, kan gjøre en modig og sterk. Den som er sterk, må også være veldig snill, jeg tror det er et sitat fra Pippi Langstrømpe. Det vil jeg prøve å være. Så godt jeg kan.
aspergerinformator.com 