Hverdag

Sols(k)inn

Det er siste helgen i juli. Det er siste helga i det som har vært min sommerferie i år. Jeg hadde lyst til å skrive at den har vært skikkelig fin. Sol i hjerte, sol i sinnet.

Men det har ikke vært helt sånn. Jeg har sett svart, i det fineste lyset. Jeg har vært hun som har sotet til sommeren, til noen av de som jobber med meg. Kanskje. Når jeg ikke har tålt hvordan de har behandlet meg. Når jeg har blitt syk av å være annerledes, av å føle meg utenfor. Og derpå har blitt enda mer utenfor.

Når man har en tilstand på autismespekteret, kan man ofte søke seg litt for seg selv. Det gjør jeg også. Jeg lukker ned for venner. Jeg greide ikke møte ei koselig jente jeg ble kjent med på jobben. Jeg greide ikke foreslå noe sosialt med personalet etter en tur på torsdag, i fine Frognerparken, at vi satte oss ned sammen etterpå, fordi jeg kjente at de hadde fått nok av mitt samvær, ville bytte med de to andre på vakt, jeg er bare en jobb.

Selv om man søker seg for seg selv, KAN man altså ha et ønske om å høre til, om å ha noe å snakke med andre om, om å bli hørt, om å få høre ting, bli inkludert.

Jeg har ikke fått så mange sommeropplevelser i år, det har vært mindre stabilt med bemanning enn i fjor. Men vi fikk til denne lille utflukten torsdag ettermiddag: Frognerparken, i fint solskinn, med kamera om halsen og et ønske om å være kamerat, turist, menneske i hjertet.

Oslo 28. juli 2022.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s