Jeg har en spiseforstyrrelse, Anoreksia Nervosa. Jeg er ofte usikker på meg selv. Det er ikke det at jeg egentlig er så opptatt av hvordan jeg ser ut, men jeg må vite hvordan det er. Altså, jeg kan for eksempel være rotete på håret, men jeg må VITE hvor håret mitt befinner seg. Full kontroll over tilværelsen, alt som kan veies og måles. I den. Innlegget fortsetter under bildet.
Jeg eier en medisinsk vekt. Jeg har tydelig kostplan som justeres ved avvik (som den avdekker), ved forandringer. Men jeg trenger også det helt konkrete som gir meg tilbakemelding og et bilde på hvordan jeg er nå. Selv om jeg ikke klarer å tolke objektet kanskje, er det godt for meg å få et speilbilde på meg selv. Da vet jeg hva de andre kanskje ser, om de skulle treffe på meg.
Jeg tenker en del gjennom hva jeg kler på meg, klær og smykker skal gjerne harmonere og kommunisere sammen. Jeg har ofte t-skjorter med tekst på. Jeg velger farge jeg enten syns jeg kler eller som jeg syns kan si noe jeg ønsker å si, på den aktuelle dagen. Det hender jeg er ordknapp, men knepper meg til med gode sitat. Noen har humor, eller egentlig de fleste, og i tillegg kanskje en undertone av noe sentralt eller fint. Innlegget fortsetter under bildet.
Om jeg er uten speil, syns jeg det er vanskelig å holde oversikten. Over meg selv. Blir jeg uten litt, syns jeg det kan være nyttig å se i mobilens kamera. Sånn om man for eksempel er i en bil, på vei til noe som føles viktig, også vet jeg liksom ikke om jeg er helt med, på turen. Da kan iPhone-en min vise meg, at her er jeg.
Jeg finner en slags ro, med å kunne sjekke speilbildet. Jeg er ingen sminkedukke og ordner meg ikke på den måten i speilet, men jeg vil bare liksom vite – hvordan/hvem jeg ser ut som. Er jeg meg, hei.
aspergerinformator.com 